De består av pottekasser man selv samler. En ramme de kan stå i, og et lokk som både kan fungere som bunn og topp, som kan hjelpe med å holde på fuktigheten. Rotledere fås i forskjellige størrelser – avhengig av hvor lange røttene blir.

Planter som får en lengre pålerot, som f.eks. valmuer, har best av en dyp potte. Mens småting som relativt raskt skal plantes ut bare trenger en lav modell. Rotlederne har hull i bunnen av pottene. Hensikten er at når røttene når bunnen, vil de trenge ut i luften.

På den måten unngår man at det oppstår en rotfloke, hvor røttene så å si kravler rundt og rundt i bunnen av potten.Dette kan gjøre det vanskeligere for den lille planten å få ordentlig rotfeste når den senere blir plantet ut i hagen.

Når røttene kan trenge ut når de når bunnen, vil rotlederen dessuten medvirke til at planten får et mer kompakt rotsystem, som er bedre til å holde sammen jorda i potten enn hvis røttene bare søkte ned og dreide rundt i bunnen av potten.

Også rillene langs rotlederens potter bidrar til det mer kompakte rotsystemet, da røttene legger seg langsmed rillene i stedet for å søke direkte mot bunnen. Disse forspiringspottene gjør det lett å følge hvor langt plantene er i utviklingen.

Det er også lett å åpne pottene, så du kan få planten ut – uten å ødelegge røttene. De små plantene får dermed et forsprang sammenliknet med andre planter, hvor rotnettet tar skade når de skal ut av forspiringspottene.