Planten setter ikke druer, som en vanlig vinplante, men den danner noen flotte turkisfargede bær. Om den vil gjøre det under disse himmelstrøk, vil imidlertid tiden vise. Jane graver plantehullet litt ut fra husmuren.

For det er et velkjent fenomen at jorda ofte er tørrere helt inne ved veggen. Det er særlig på grunn av husets utheng. Man kan eventuelt senere plante andre planter, som kan dekke jorda og skygge rundt foten av klatreplanten.

Det gjelder særlig for klematis, men egentlig også alle andre klatreplanter i naturen. De kjennetegnes jo nettopp ved å klatre oppover for å blomstre, mens røttene vokser i skyggen av et tre, en busk eller noe annet som kan fungere som klatrestativ for planten.

Plantehullet er stort nok nå. Hun løsner jorda i bunnen av hullet med en greip. Og så fyller hun opp med vann, så jorda er godt fuktig. Vannet må imidlertid først synke før planten settes i.Men først heller hun litt pottejord i hullet for å forbedre jorda.

Planten er bundet opp på bambuspinne fra planteskolen. De lar hun sitte i første omgang. Da er det styring på planten til espalieret er på plass.Mens hun fyller på ekstra jord, sørger hun for å lage en liten voll, slik at det fortsatt er lett å vanne uten at vannet renner bort.

Det er primært i løpet av den første vekstsesongen det er viktig. Når planten har fått ordentligt tak, kan man gjerne jevne ut vollen. Noen måneder senere er espalier-trådene satt opp på veggen. Planten har vokst en god del siden den kom i jorda.

Nå gjelder det å løsne den forsiktig fra bambuspinnen, få den bredt ut og etablert på espalieret. Én av rankene har allerede fått godt tak i den ytterste tråden. Og klatretrådene har også slynget seg godt rundt bambuspinnen.

Først må Jane klippe planten av bambuspinnene, så rankene blir fri. Hun begynner ovenfra og jobber seg nedover. Planten har også slynget seg godt rundt egne ranker, så det er et nokså møysommelig arbeid å befri den. Men man må bare ta det stykke for stykke.

LES OGSÅ: Alt om espalier

Så er forarbeidet gjort, og Jane kan begynne å binde opp på trådene. Hun legger ut den ranken som allerede har slynget seg rundt den første tråden. Den må løftes en aning.Så er hun klar for neste ranke.

Hun binder den til nede først, og deretter oppover mens hun fortløpende leder vekstretningen lengre mot høyre i espalieret. Hun vil jo gjerne ha dekket hele murstykket med planten. Den fortløpende oppbindingen sikrer at planten blir der hvor hun gjerne vil ha den.

Senere vil planten selv ta tak med sine små fangarmer. Men det er viktig at man selv sørger for å lede den i den retningen man ønsker fra begynnelsen. Ellers risikerer man at det hele bare ender i en stor, sammenfiltret floke.

Hun må fortløpende vurdere planten, slik at uttrykket blir slik hun gjerne vil ha det. Der er ikke plass til alle rankene i espalieret.Den lange ranken har faktisk avsatt blomster, mens den lille ennå bare er på vei.

Så selv om den egentlig satt bedre i forhold til trådene, velger hun likevel å klippe av den lille og binde opp den lange ranken. Dermed er det igjen bare en enkelt mindre ranke, som hun leder over mot høyre.

Hun går over planten, klipper av det som er knekt underveis eller som det ikke er bruk for – og binder videre opp enkelte ranker.Dermed er espalieret ferdig. I tiden som kommer er det selvfølgelig en god idé å sikre seg at rankene fortsatt beveger seg i ønsket retning.

Hold kontinuerlig øye med planten, rett den til og bind den opp – slik at det blir deg som bestemmer det videre forløpet, og ikke planten.