Noen slyngplanter har hefterøtter og holder seg selv fast, mens andre må ha en form for stativ eller noe annet å klatre i. Og det er slett ikke likegyldig hva du velger. Eføy, også kalt bergflette, danner f.eks. hefterøtter, som med tiden effektivt holder planten på plass på voksestedet.

Roser klatrer primært ved hjelp av tornene. Men tornene må selvfølgelig ha noe de kan gripe tak i. Når klatrerosen først er kommet godt opp i høyden, kan den saktens hvile, f.eks. på en hylle, som her.

Frodigheten er nærmest overdådig når rosen skjødesløst velter ut over hyllen og rammer inn uthuset, som her. Du kan hjelpe klatrerosene på vei ved å plante dem oppetter et stativ. Her danner en rekke buer en romantisk rosetunnel.

Roseplantene er festet til buene på forskjellige måter. Noen steder er det brukt en tykk, plastbelagt tråd. Andre steder er det forskjellige former for kroker som holder herlighetene sammen. Her er også et espalier med en mispel (Cotoneaster) på husets fasade.

Den klatrer ikke av seg selv, så her er det brukt små metallvinkler til å holde planten på plass. Men det er også loddrette tråder som kan støtte planten, så den kommer opp i høyden. Mispel kan ikke holde seg fast av seg selv, så her er man nødt til å hjelpe planten på vei.

Klematis vikler derimot bladstilkene sine rundt alt hva de kommer i nærheten av. Man må bare huske på at de spinkle bladstilkene ikke kan sno seg rundt tykke stammer, med mindre man hjelper prosessen litt i gang.

Her er stolpen f.eks. kledd med hønsenetting, som klematisplanten gjerne kan feste seg i. Og når du først har gjort forarbeid, kan planten stort sett klare resten selv.