Eføy utvikler hefterøtter når de har noe å kravle oppetter. Men det går litt tid før disse røttene viser seg. Derfor må man hjelpe slyngplantene i gang i begynnelsen. Først klargjør hun de to plantehullene.

Her er det meningen at plantene med tiden skal danne en grønn vegg, som skjermer av inn mot sykkelskuret, slik at de forskjellige grenene fra de nye eføy-plantene skal fordeles jevnt over det oppsatte armeringsnettet.

Plantene her er kjøpt ekstra store, så de når allerede opp til taket på sykkelskuret. Ventetiden blir dermed noe kortere før plantene vil skjerme godt av. Det er imidlertid høst. Det er årets beste plantetid, selv om vekstsesongen er på hell.

Det man planter i løpet av høsten rekker ikke å vokse seg stort før vinteren kommer. Til gjengjeld vil plantene ofte ha bedre vilkår for å etablere seg godt under jorda – uten å risikere å tørke ut.I første omgang planter Jane begge plantene i jorda.

Da har hun en bedre anelse av hvordan hun kan fordele stilkene jevnt over nettet.Så gjelder det å fordele og binde stilkene jevnt over hele armeringsnettet. Det er litt av et puslearbeid, men man vil i siste instans ha igjen for at man er nøye i begynnelsen.

Jane bruker en papirbelagt oppbindingstråd. Den er lett å ha med å gjøre, da den kan vikles og festes rundt seg selv, uten at man behøver å plundre med å slå knute. Denne er ikke tykkere enn at den forholdsvis raskt vil forgå når eføyen har fått godt tak.

Nær toppen av halvtaket vikler hun stilkene inn og ut av armeringsnettet. Man må være oppmerksom på at stilkene skal bindes oppover, og ikke nedover. Det liker de ikke. Her må de gjerne få lov å vokse litt inn over taket.

Slik fortsetter hun, stilk for stilk, med neste plante likeså. De lange sideskuddene binder hun helt bort til stolpen. Da vil eføyen med tiden skjerme enda bedre for vær og vind under halvtaket.

Den grønne veggen begynner etter hvert å ta form. Den er allerede forholdsvis tett. Når vekstsesongen begynner på nytt neste vår, vil det ikke gå lang tid før veggen blir helt tett og skjermer godt.

Eføyen vil også selv begynne å utvikle hefterøtter, og innen den tid vil det ikke være nødvendig å fortsatt binde den opp. Andre typer slyngplanter, som ikke er selvheftende som eføy, kan derimot ha glede av litt kontinuerlig oppmerksomhet.

Det gjelder f.eks. klatreroser. Her er i så måte noen metallkroker en god hjelp.Denne rosen har det f.eks. med å legge seg ut mot gangarealet. Men ved hjelp av et par slike små kroker, er det ganske enkelt å få styring på den igjen.

Man ser ikke krokene, hvis man ikke kikker veldig godt etter. Men de er svært effektive til å holde på stilkene. I forhold til roser med torner bør man for øvrig ikke gå alt for nært innpå, slik at man risikerer å få skrammer mens man binder opp stilkene.