Her, mellom den nyanlagte kjøkkenhagen og det stykket hvor Maren senere planter konkurransedyktige stauder, skal det være en sti belagt med steinmel. For å komme de verste angrepene av skvallerkål og annet ugress i forkjøpet, vil Mikael legge en fiberduk nederst.

Først må han imidlertid grave av litt jord, så det blir plass til et godt lag med steinmel. Husk å grave av så jevnt som mulig, så stien blir behagelig å ferdes på. Fiberduken er laget av miljøvennlige og sterke materialer.

Mikael ruller ut fiberduken i hele stiens lengde, og klipper den av der hvor stien skal slutte. Den svarte duken vil nå blokkere for det ugresset som vil forsøke å finne vei opp nedenfra. Fiberduken blokkerer for lyset, så ugresset vil ikke kunne få lys til å utvikle seg.

Både vann, gjødsel og luft kan imidlertid passere gjennom duken. Så skal steinmelet spres i et godt lag på stien. Steinmel er et naturprodukt, og derfor også et miljømessig forsvarlig materiale å bruke som belegning. Det består av rester fra produksjon av f. eks. granittprodukter.

Belegningen av steinmel blir fast etter hvert som regnet faller. Det vil derfor ikke støve, selv om det blåser kraftig. Mikael jevner ut steinmelet med en rive, så det får en plan overflate. Så er stien klar, og ugresset som måtte komme ovenfra med frø vil være lett å luke bort med det samme.

En annen langsiktig måte å få bukt med ugresset på, er å legge georgineknoller. De er nemlig, akkurat som poteter, seiglivede og konkurransedyktige i forhold til ugress. Flotte ser de også ut når de blomstrer.Jorda her var i fjor et stort villniss. Siden er stykket blitt frest flere ganger, før Maren la georgineknollene.

Når georgineknollene først er i jorda, gjelder det å holde ugresset borte. Maren bruker her en hjulhakke, som på én gang luker et forholdsvis bredt stykke. Hvis ellers været holder seg tørt, kan hun uten problemer la de grønne plantedelene ligge. Solen vil raskt tørke ut de små røttene, så de blir uskadeliggjort.

Enkelte gjenstridige røtter fortsetter imidlertid ufortrødent å dukke opp. Her er det en tistel. Men jo flere ganger toppen blir kappet, vil rotstykkene etter hvert gi opp. Åkervindel oppfører seg på samme måte – om enn enda mer besværlig.

Så det gjelder virkelig å holde ut og være ute etter selv de minste kimbladene.Også rundt robiniatreet, hvor skvallerkålen sto høyt, må Maren være oppmerksom. Det kan lett gjemme seg små rotstykker, som skyter på nytt.

Slik må hun gjentatte ganger i løpet av sesongen være på vakt mot ugresset mellom georgineradene. Til slutt vil det gi opp –– så Maren bare kan nyte den fantastiske floraen av fargerike blomster.

Bak georgineradene er det enda et stykke naken jord. Også her er jorda frest gjennom adskillige ganger for å få bukt med det verste rotugresset. Når man freser jorda, vil ugresset ofte bli verre i første omgang. Men fortsetter man, svekker man etter hvert rotstykkene så de gir opp. Og så handler det om å holde stykket rent.

Bortsett fra noen enkelte tistler i kanten av stykket, er jorda etter hvert blitt så ren her at Maren vil så det til med grønngjødselplanten honningurt. Men først fjerner hun tistlene ved roten. De små rosene får imidlertid lov å bli. Så er hun klar til å strø frøene ut med løs hånd over den nakne jorda.

Honningurten har den egenskap at den kan holde jorda noenlunde fri for ugress til Maren planter noe annet her. Samtidig kaster ikke planten frø, som man eventuelt vil komme til å slåss med senere. Med en rive sørger hun for at alle frøene kommer godt ned i jorda. Og så er det bare å vente på at honningurten vokser opp.

En måned senere er den fint på vei. Den fyller godt opp jorda, så ugresset har vanskeligere for å spire. Og framfor alt holder planten jorda i gang, så næringsstoffer og mikroorganismer ikke vaskes ut med regnet eller bare forsvinner.

Ytterligere en måned senere dukker de vakre blomstene opp til glede for bier og andre nyttige insekter. Planten har nå ytt det den skulle. Når den visner ned, kan den gjøre mer nytte for seg i jorda når frosten har gjort sitt inntog i hagen.

Et annet tilbakevendende problem er ugresset mellom brosteinene på gårdsplassen. Den klassiske måten å fjerne det på er med et rensejern, som Maren gjør her. Det er uendelig mange brostein, omgitt av fuger, hvor ugresset finner vei – enten nedenfra, eller som frø som lander og spirer.

Det orker ikke Maren i lengden, så hun har en annen idé.For hun har egentlig ikke noe imot at enten mose eller den lille, ville planten firling brer seg som en grønn strek mellom fugene. Og hun kjenner en metode som gjør at hun kan få disse plantene til å bre seg i fugene.

Men først må hun likevel luke bort alt annet ugress, så fugene er klare til å ta imot de nye plantene. Ved å ta et mindre stykke med brostein om gangen, virker oppgaven litt mer overkommelig. Og nå er hun ferdig med det lille stykket.Trikset er å samle litt mose fra en fuge.

Denne mosen skal hun nå blande opp med yoghurt. Først sprer hun imidlertid et tynt lag steinmel, som hun feier godt ned i fugene med en kost. Så er hun klar til å fylle yoghurt i skålen med mose.

Hun blander det sammen til en jevn masse.Og mens de sultne kattene står misunnelig og ser på, fordeler hun blandingen i fugene. Yoghurten har en høy surhetsgrad. Og det er noe som mose liker. Så ved å mikse de to tingene, skulle ny mose altså gi seg til å gro. Tiden vil vise det.

En drøy måned senere er det ikke særlig mer mose å spore. Men det er heller ikke kommet mer ugress. Etter fire måneder er mosen til gjengjeld mer synlig. Nå er helhetsinntrykket mellom fugene ganske ensartet, og det ser ut til at knepet virket etter hensikten.