Etter ti minutter så det riktig nok voldsomt ut på overflaten. Men platen var kun brent noen få cm ned, og den var ikke engang blitt varm på baksiden.

Etter ti minutter så det riktig nok voldsomt ut på overflaten. Men platen var kun brent noen få cm ned, og den var ikke engang blitt varm på baksiden.

Alminnelig fornuft sier at stein og glass ikke kan brenne. Mens tre derimot brenner veldig godt – derfor synes vi ikke det sånn umiddelbart høres ut som et smart materiale å isolere med. Men det er faktisk ikke riktig. For en brann er mye mer enn flammer. Det er først og fremst en veldig høy varme. Så høy, at stein og glass smelter, og da forsvinner den brannhemmende effekten.

Trefiberisolasjon, både matter og granulat, er så kompakt, at flammene ikke kan få tak – på samme måte som flammer har vanskelig for å brenne en lukket bok. I tillegg er isolasjonen tilsatt en brannhemmer som fjerner oksygenet når temperaturen kommer over 200°, samtidig som treet forkuller. Når sotlaget har fått en viss tykkelse, fungerer det faktisk brannisolerende. I prinsippet kan et hus derfor være totalt utbrent, bortset fra trefiberisolasjonen, som bare er forkullet noen få cm. Vi ville teste dette, for å se hvordan steinull, glassull og trefiberisolasjon klarte seg overfor en gassflamme. Resultatet kan du se her.

TESTRESULTAT
STEINULL: Etter ti sekunder var det smeltet et stort hull tvers gjennom steinullsmatten.
GLASSULL: Det tok også kun ti sekunder for flammene å smelte hull gjennom glassullsmatten.
TREFIBER: Etter to minutter var det mye svart sot på trefibermatten, men bare på overflaten.

Trefiberisolasjon slipper ut fukt

Trefiberisolasjon kan – i motsetning til mineralull – oppta og avgi fukt. Det kalles hygroskopiske egenskaper. Slipper det inn fukt i en konstruksjon, er det en fordel at isolasjonen kan suge opp og trekke den vekk fra de bærende konstruksjonene. Fordi trefiberplatene kun dekkes med en membran som er vindtett, men ikke vanntett, kan fukten lett fordampe og slippe ut igjen.

Den absolutt mest vanlige isolasjonsmetoden av mineralull og en dampsperre av 0,2 mm tykk plast, er en tett konstruksjon. På mange måter er det en fin egenskap, men har det først sneket seg fukt inn i isolasjonen (for eksempel via sokkelen), så blir fukten der, og i verste fall sprer den seg til bærende konstruksjoner, med risiko for råte og sopp.