Den grunnleggende oppbyggingen er felles for alt takbelegg: En kjerne av polyesterarmering omgis av bitumen, som beskyttes av skifer, sand eller noe annet, avhengig av formålet.

Den grunnleggende oppbyggingen er felles for alt takbelegg: En kjerne av polyesterarmering omgis av bitumen, som beskyttes av skifer, sand eller noe annet, avhengig av formålet.

De fleste gjør det selv-folk har brukt takbelegg i en eller annen sammenheng, enten på et uthus, på hytta eller på en carport. Og heldigvis har det skjedd mye med takbelegg siden besteforeldrene våre fikk sveiset et par svarte, stive ruller på fjøstaket, i en sky av tjære og gassflammer, med håp om at taket holdt tett i 10-15 år fremover.

LES OGSÅ: Alt om takbelegg

Takbelegg - et historisk tilbakeblikk

Det står riktig nok i 1. Mosebok at Noas Ark hadde tjæret tak, men det var først på slutten av 1700-tallet at en svensk lege fant på å impregnere papp med tjære, og selge det som takbelegg. I 1860-årene fant man på å produsere pappen på rull i stedet for i ark, og på slutten av 1800-tallet begynte flere å eksperimentere med andre former for armering enn papp, for eksempel filt av ull og sekkelerret. Men først da man begynte å produsere polyester i 1940-årene, kunne industrien utvikle det sterke og langtidsholdbare produktet som vi legger på takene i dag.

Moderne takbelegg

Moderne takbelegg er enkelt å sette fast, det er lett å skape pene resultater med, det kan bøyes og formes på nesten alle takflater og det holder like lenge som de fleste andre typer tak. Under sin beskjedne overflate, er moderne takbelegg nemlig et høyteknologisk materiale. Belegget fås på rull i forskjellige utforminger, avhengig av bruksområdet.

Slik holder takbelegget lengst

Den sterkeste løsningen, med lengst levetid, får du alltid ved å legge to lag belegg, der underbelegg og toppbelegg lages særskilt, med forskjellige overflater. Begge finnes til både sveising og i selvklebende utgaver. Til mindre krevende oppgaver, kan du velge takbelegg som er laget for å ligge i ett enkelt lag. Også det finnes til både sveising og med selvklebende flater. Det siste er spesielt populært blant gjør det selv-folk, og brukes også mye som takbelegg på faste undertak.

Hva består takbelegg av?

Den grunnleggende oppbyggingen er felles for alt takbelegg: En kjerne av polyesterarmering omgis av bitumen, som beskyttes av skifer, sand eller noe annet, avhengig av formålet.

KLEBENDE BITUMEN

Undersiden av takbelegg er et nytt, tynt lag bitumen, spesielt laget for å binde belegget til underlaget. Takbelegg som skal sveises har her en type bitumen som blir veldig myk og klebete når den varmes opp. Den ligger bak en sveisefolie, som smeltes sammen med bitumenen. Selvklebende belegg har i stedet en bitumen som kleber uten oppvarming. På den fjernes folien før belegget tråkkes fast.

Fagspråk: Bitumen

Bitumen er en svart, klebrig masse som blir til overs når råolje raffineres til gass, bensin, fyringsolje og andre ting. I den harde formen kjenner vi det som asfalt. Den smelter ved lett oppvarming, og tilsatt kunstgummi utmerker bitumen seg ved å være vanntett, seig og klebende år etter år.

SBS-POLYMERBITUMEN

Når råolje destilleres ned til bitumen, får man et stoff som er er hardt ved normale temperaturer, men som kun skal varmes litt for å smelte. Fast bitumen knekker lett, og blir flytende når den varmes opp. Ved å tilsette kunstgummi, SBS, får man en sterk, seig masse. I fast form følger det takets bevegelser, og ved oppvarming blir det mykt og klebende.

BITUMENIMPREGNERT POLYESTERARMERING

I moderne takbelegg er pappen avløst av polyesterfilt, eventuelt forsterket av glassfibertråd. Polyesterfibrene er særdeles sterke og seige, og de knekker ikke når belegget tilpasses eller taket beveger seg ved temperatursvingninger. Fibrene er den armeringen som gjør at takbelegget ikke rives over, ikke engang i frost. Det går heller ikke utover styrken at du slår spiker gjennom belegget. Armeringen mettes med bitumen, og går i ett med lagene på begge sider.

SKIFERGRANULAT

På oversiden er den seige bitumenmassen overstrødd med skifergranulat. De små steinkornene, som kan være farget, sikrer at solstråler, barnåler eller fugler ikke ødelegger den myke massen. Takbelegg som er beregnet til å ligge som underbelegg, er i stedet drysset med fin sand eller noe annet som et eventuelt toppbelegg klebes til, men som likevel beskytter takbelegget.