Er det noe en håndverker alltid savner under arbeidet, er det to ekstra armer og hender. Enhåndstvingene kan nok ikke oppfylle disse ønskene, men i mange situasjoner frigjør de i det minste ei hånd når du skal plassere ei tvinge og spenne den på noe som skal bearbeides, justeres på plass, eller som skal limes.

Mens ei vanlig skrutvinge er så gammel at forgjengerne var laget av tre, har ikke enhåndstvingene vært på markedet i særlig mange år ennå. Man kan kanskje undre seg over at en så forholdsvis enkel idé trengte så lang tid til modning. Nå finnes det neppe en håndverker som vil unnvære enhåndstvinger i det daglige arbeidet. Nå er det ellers ikke bare snekkere og tømrere som ser enhåndstvinger som et naturlig verktøy de bruker daglig. Også i teaterverdenen og i fotoatelierer er enhåndstvingene tatt i bruk når kulisser skal bygges. Også der har de blitt mottatt med stor begeistring.

Alle enhåndstvingene kan i utgangspunktet akkurat det samme: Opprettholde et trykk mellom to kjever, og de kan plasseres eller fjernes ved bruk av bare ei hånd. Men de løser oppgaven med forskjellig styrke og har hver enkelt sine små mangler eller spesielle finesser. Vi har testet tvinger som er cirka 30 cm lange.

Du bør være klar over at enhåndstvingene slik de fleste er konstruert, er avhengige av den friksjonen som kan oppnås mellom glideskinna og mekanikken i den bevegelige kjeven. Derfor liker ikke tvingene vann eller hender med olje på. De fleste er følsomme for fuktighet som får metallet til å ruste. Utendørs kan de derfor ha sine begrensninger i praktisk bruk. Innendørs er de svært praktiske for håndverkerne og alle oss andre.