Det er best å ta stiklinger av roser i august. Da har de nye skuddene passelig lengde og kraft til å komme godt gjennom prosessen. Klipp en lengre gren av årets nyvekst av rosen. Skuddet skal være treaktig, men ikke tykkere enn en blyant. Det kan bli flere stiklinger av det årsskuddet Mette har klipt av her.
Som et utgangspunkt skal det være et bladhjørne nederst på stiklingen hvor de nye røttene kan skyte fra. Tornen midt på stengelen tar hun vekk. Deretter klipper hun opp til rett under nederste blad – og deretter like over det øverste bladet.
Stiklingen vil nå ha mulighet for å danne nye røtter fra det stedet hvor det nederste bladet har sittet. Bladet øverst klippes inn, så det bare er to enkelte blader igjen. Det må ikke være for mye bladmasse, for da fordamper det altfor mye vann fra stiklingen. Den har jo ennå ingen røtter som kan ta opp vannet.
Men samtidig må det være grønn bladmasse tilbake. Ellers kan ikke stiklingen fange lyset, og dermed utvikler den seg ikke.Mette fortsetter med resten av skuddet etter samme metode. Klipp like under nederste blad – og like over neste blad.
Fjern nederste blad helt – og klipp alle enkelte blader, bortsett fra to, av neste bladgren. Hun legger alle stiklingene i en fuktig avis for å unngå mulig uttørking, før pottene er gjort klar med ugjødslet så- og priklejord. Det er viktig at jorda er næringsfattig når du planter dine stiklinger.
En næringsrik jord vil raskt svi de små stiklingene så de ikke blir til noe. Nå er pottene klare med fuktig så- og priklejord. Mette setter rosestiklingene i jorda – litt ute i siden av potten. I ytterkanten av potten er det litt mer luft enn i midten, og slik vil stiklingene helst ha det.
Hun plasserer også stiklingene så bladene ikke rører ved hverandre. Den største faren når man stikling-formerer er nemlig risikoen for sopp. Luft mellom bladene gir dårligere spirebetingelser for soppsporer, enn hvis bladene dekker over hverandre.
Er uhellet ute, så fjern straks plastposen og sett pottene med god avstand fra hverandre. De små grenstumpene må ha hjelp for å få vann nok. For å holde på fuktigheten i kassen, må den derfor dekkes godt til. Først lager Mette et par små buer av noen plantestilker. Hun plasserer dem i hvert hjørne av kassen.
Så dekker hun det hele godt til med en hvit plastpose. Posen må være tett hvis den skal kunne holde på fuktigheten innenfor. Til slutt setter hun kassen med rosestiklingene utenfor – i skyggen under et tre. Her er det passelig mildt, men samtidig skyggefullt nok til at stiklingene ikke tørker ut.
Hun må nå holde øye med at de ikke tørker ut. Det er veldig viktig. Noen uker senere er Mette spent på å se hvordan rosestiklingene har utviklet seg. Hun satte stiklingene i potter som kan åpnes, så man lett kan se hvordan røttene har det. Det har gått fint inntil videre.
Nye fine røtter er på vei. Mette potter med det samme stiklingen opp i en større potte med så- og priklejord, og vanner i samme slengen. Stiklingen må nå klare seg uten plastposen. Derfor bør den også stå litt beskyttet, og Mette vil derfor beholde den inne i drivhuset til neste år for å få den godt i gang.
En annen stikling har ikke vært like rask, så den pakker hun godt inn igjen. Enda en måned senere. To av stiklingene har lykkes. Den ene av dem står allerede i knopp, og Mette kan begynne å glede seg til å få enda en velduftende rose i hagen til neste år.
Den første vinteren får de imidlertid ytterligere beskyttelse i det store drivhuset – og får lov å stå ekstra tildekket i et enda mindre av samme slaget.
SE BYGGEVEILEDNINGEN: Bygg orangeri selv
