Mdf-plate - til møbler og inventar
Selv om den er ganske tung, har den harde mdf-platen mange fordeler. Og så er den da også blitt mer og mer populær blant håndverkere og hobbyfolk siden den første gang dukket opp i USA på 60-tallet.
REDAKSJONEN ANBEFALER: Alt om MDF-plater
Mdf-plater består av findelte trefibre som er blandet med lim og presset sammen under høy temperatur og kraftig trykk. Etter avkjølingen er platene harde og glatte.
Fordi platene tar opp fukt, egner de seg bare til innendørs bruk i et vanlig inneklima. Bare noen få uker i året kan luftfuktigheten i rom med mdf-plater overstige 65 prosent.
Hard overflate og kant
Mdf-platen er jevnt hard i hele tykkelsen, og kantene er så robuste at du kan frese holdbare profiler i dem. Over- og undersiden kan også freses, slik at du for eksempel kan lage en not i dem. Derfor er platene populære til en rekke innendørs formål; fra pyntelister og omramminger til bygging av møbler og inventar som ikke trenger å flyttes mye.
På grunn av hardheten er platene også velegnet til hyller, og de kan tåle en større vekt enn sponplater.
Til gjengjeld er platene tunge å flytte rundt på, og de er harde å bearbeide. Mdf-plater er kjent for å slite ekstra på verktøy, som for eksempel stemjern, fresestål og sagblader.
Svarte og slissede plater
Mdf-plater fås i tykkelser fra 3 til 40 mm. De helt tynne brukes normalt bare til bakkledning på skap, mens de helt tykke ofte brukes til benkeplater.
Foruten den tradisjonelle mdf-platen, som har vært kjent siden 1960-årene, er også gjennomfargede plater etter hvert blitt noe som det lages mer av. Spesielt gjelder dette for svarte plater. Som benkeplater og til møbler trenger ikke de fargede platene å males, men de holder lengre om de lakkeres.
Mdf kan også fås som slisset plate. Med en rekke utskjærte spor i den ene siden av platen, blir platen så fleksibel at den kan bøyes til runde former. Disse platene brukes primært til møbler.
Konklusjon
Mdf-plater er dyrere enn sponplater, og må ofte spesialbestilles. De er likevel det opplagte valget til møbler og inventar. Den harde og glatte overflaten - også på kantene - gjør at platene er kurante å slipe og male. Til lister og omramminger er de det eneste brukbare platematerialet, siden mdf kan profileres.
Sponplate - til gulv og skap
Sponplater er både lettere og rimeligere enn mdf. Men de er også skjørere, og brukes derfor helst til andre formål. Blant annet gulv, skapdører og -sider, samt melaminbelagte benkeplater.
Sponplater består av findelte høvls-pon, flis og rundtre fra treindustri og skogsdrift. Den findelte tremassen blandes med lim og presses sammen under høy temperatur og høyt trykk. Etter avkjølingen er platene harde og stive med tre lag. Oversiden og undersiden er hardt sammenpresset med fine spon, mens mellom laget er litt grovere. Derfor vil det kreve en del etterbehandling dersom kantene skal være synlige, og de kan heller ikke profileres pent med vanlig gjør det selv-verktøy.
Platene er kraftig sugende, og egner seg bare til innendørs bruk i et normalt inneklima uten regelmessig høy luftfuktighet.
Skjulte plater
Rå sponplater fås i tykkelser fra 6 til 40 mm. I byggvarehusene finner du gjerne platetykkelser på 10 til 28 mm. Disse platene brukes ofte på steder der de ikke ses, typisk til kledning av vegger, som undergulv eller som bærende plater for madrasser.
Med melamin eller laminat
Til å lage møbler og inventar brukes fortrinnsvis sponplater belagt med melamin. De fås i flere tykkelser, og brukes for eksempel til skap, dører, hyller, sokler og andre steder hvor man ønsker en farget, glatt og svært rengjørings vennlig overflate. Til å dekke avsagde kanter, finnes kantbånd som passer både farge-messige og i bredden.
Til benkeplater brukes helst laminerte sponplater. De er gjerne mellom 25 og 40 millimeter tykke.
Konklusjon
Sponplatenes fremste styrke er prisen: De koster rundt halvparten av en mdf-plate i samme størrelse. Derfor brukes de alltid som kjerne i plater med laminat eller melamin.
Den rå sponplaten er glatt, jevn og rimelig grei å male. Det krever bare litt mer grunning, sparkling og sliping enn en mdf-plate, særlig på kantene. Men sponplaten er først og fremst det fornuftige valget når platen ikke behøver å være synlig - uansett om den er skjult bak en tapet på veggen eller et lag finer, melamin eller laminat.
Som materiale til et bærende undergulv, er sponplatene fortreffelige.
