Undertaket - husets viktigste element

Undertak på rull som metervare er en enkel og rask løsning. Det sikrer at isolasjonen i taket på rekordtid beskyttes mot regn på byggeplassen. Løsningen er blitt spesielt populær de siste årene, i takt med at produktene er blitt bedre. Løsningen har dog sine ulemper.

Undertak som metervarer deles opp i to typer: diffusjonsåpne og diffusjonstette produkt. Diffusjonstette undertak krever lufting mellom isolasjonen og undertaket, i motsetning til de diffusjonsåpne, som kan legges rett på isolasjonen, uten lufting.

Diffusjonsåpne undertak fungerer som både undertak og vindsperre i ett og samme skikt. Dette gjør at jobben med å bygge opp taket går raskere, i tillegg til at det oppnås en kompakt og godt isolert konstruksjon.

Lengdene er bygget opp i flere lag, med en filtdel, armering og membran, og monteres både horisontalt og vertikalt. De typene som monteres horisontalt har en klebekant, slik at lengdene klebes sammen i overlappingen. De vertikale løsningene klemmes sammen med lister (sløyfer) i overlappingen.

Et av problemene med diffusjonsåpne undertak, er at de kan få isdannelse i kaldt vær og at det kan legge seg fykesnø på det. Følgen blir at undertaket mister den pustende effekten. Dette kan gjøre at det hoper seg opp vann på undersiden, som skader konstruksjonen. Undertakene krever minst 15 graders takvinkel.

Undertak av impregnerte masonittplater er enkelt å legge, og du får nesten ikke svinn. Samtidig bidrar de til å stive opp taket. Platene spikres fast i taksperrene i tillegg til at de klemmes på plass av avstandslister. Egne klips sikrer avstanden i horisontale overlegg.

Denne typen undertak er diffusjonsåpen og i stand til å suge opp en del fukt på undersiden. På oversiden er platen impregnert, slik at vann som trenger inn kan renne av og ned i takrennene. Selve platene legges raskt opp, og holdes sammen i de horisontale overlappingene med spesielle S-kroker/klips eller egne beslag. Disse forhindrer at platene åpner seg i skjøtene, og de gir riktig avstand i overlappingen.

Ved takfoten føres platene ut i takrennen, slik at kondensvann kan renne ned i den. Dette kan også sikres med et takfotbeslag. Ved takgjennomføringer sikrer du bæring under platene med ekstra lekter på undersiden. Eventuelt sikrer du i tillegg med belegg.

Den underliggende isolasjonen skal ikke ligge helt opptil undertaket. Det skal være minst 20 mm luft opp til overkant av sperrene. Avstanden skyldes at platene buer ned mellom sperrene, og de skal ikke røre isolasjonen. Hvis en trefiberplate er fuktig på undersiden og rører ved isolasjonen, vil det trenge vann fra platen ned i isolasjonen. Dette vannet vil kunne fukte opp tak konstruksjonen og skape råte og sopp.

Et av de grunnleggende kravene, er at et undertak skal ha minst like lang levetid som selve takbelegningen oppå. Dette taler for å bruke såkalte faste undertak under langtidsholdbare takkledninger som tegl, kobber og skifer, som holder i opptil 100 år.

Faste, ikke forenklede, undertak lages vanligvis av rupanel, OSB-plater eller kryssfinér, med takbelegg eller en folie oppå. Her er det forskjellige fordeler og ulemper forbundet med de forskjellige materialvalgene.

Rupanelløsningen gir minst svinn, og er nesten like rask å legge som et undertak av plater.

Rupanel (eller bord) er den tradisjonelle løsningen, og den som fortsatt er best. Bordene opptar og avgir den fukten som til enhver tid vil være i et takrom. Dette er vesentlig, fordi det ofte blir soppangrep i et eller annet omfang under faste undertak, selv om det tilsynelatende er laget en korrekt utlufting av takrommet. Tette plater av OSB eller kryssfinér er mer utsatte for soppangrep enn bordløsningen. Derfor er det flere som har sluttet å bruke dem.

Et fast undertak av plater/bord og tak belegg er diffusjonstett, og skal derfor ventileres på undersiden. Det vil si at den underliggende isolasjonen, hvis taket er isolert, ikke skal ligge helt opptil under taket. Det skal være minst 45 mm luft og venti lasjons åpninger i både topp og bunn.