Før Allan bygde det nye vedskjulet, lå det og fløt ved overalt. Det lå ved under en presenning i hagen slik at plenen ble ødelagt, og det lå ved i carporten slik at bilen ikke kunne være der. Det fikk Allan til å innse at hvis han ville fyre med ved for alvor, måtte han ha god plass til å oppbevare den. – I praksis bør det jo være plass til ved for to år, for vi legger jo ikke inn et fang med ny ved i skjulet hver gang vi henter et fang med tørr ved, sier Allan og forteller at det er derfor skjulet har blitt så langt. Og det var den mest diskré måten å få plass til det i hagen på. Det lange vedskjulet består av fire oppbevaringsseksjoner og tre innganger. Inngangene er alle brede nok til at ei trillebår kan kjøres inn. De midterste seksjonene er 120 cm brede, de ytterste er bare 80 cm brede, for lenger kan man likevel ikke nå med armene.

Konstruksjonen er enkel: 16 stolper er gravet ned i bakken. Oppå stolpene ligger to langsgående sviller, og sperrene til taket ligger på tvers av svillene. Taket er kledd med noen bord som Allan fant billig hos den lokale trelastforhandleren, og sidene er kledd to tredjedeler opp med bord. Den åpne konstruksjonen gir god ventilasjon til veden. Om vinteren gir den dessverre også litt mer fokksnø enn Allan helt likte, med tanke på å holde veden tørrest mulig. Til gjengjeld ser boden ikke så massiv ut. Alt i alt oppfyller vedskjulet behovet Allan har for oppbevaring, og bortsett fra at taket bør ha en omgang beis annenhvert år, passer det seg selv.