Isentralfyringens barndom satt det et håndtak på hver radiator, der du selv styrte hvor mye vann som skulle renne inn i radiatoren. Valget sto grovt sagt mellom helt stengt, helt åpent – eller et ubestemmelig sted mellom disse.

Hver gang temperaturen endret seg utendørs, måtte du til radiatoren og vri kranen opp eller igjen, slik at det ikke ble for varmt eller kaldt i stuen. De tidene er for lengst forbi. Nå har den usikre manuelle ventilen forsvunnet ut i kulden.

I stedet er det radiatortermostater som styrer hvor mye varmt vann som skal slippes inn gjennom radiatoren i dag. På disse termostatene justerer du bare hvor varmt du vil ha det i et rom. Deretter sørger termostatene for å holde temperaturen konstant på det nivået senere.

Følsom gass stenger for vannet

Inne i termostatene sitter det en liten beholder av sink og kobber, en belg. Den er som et lite trekkspill, som kan utvide seg og trekke seg sammen i lengden.

Alle brettene gir den en veldig stor overflate, slik at den raskt overfører lufttemperaturen til innsiden av termostaten. I Danfoss-termostater er belgen fylt med en tokomponent gass, som er veldig følsom for svingninger i temperatur.

Når det blir varmere i stuen, utvider gassen seg, og belgen trykker på en spindel som er forbundet med en ventil inne i radiatorrøret. Ventilen stenger deretter for tilstrømming av varmt vann til radiatoren.

Blir det kaldere i stuen, trekker gassen seg sammen, slik at belgen kryper sammen i lengden og ventilen åpnes. Dermed slippes det igjen varmt vann inn i radiatoren, og rommet varmes opp igjen.