Grønt gress uten ugress

Som sjefredaktør for Gjør Det Selv har jeg lest og skrevet utallige artikler om robotklippere, men av en eller annen grunn har jeg aldri hatt en selv. Sannsynligvis mest av latskap.

Det høres kanskje litt bakvendt ut, det skjønner jeg. For robotene er jo nettopp for sånne som meg, som ikke er så glad i å klippe gress. Men hagearbeid interesserer meg ganske enkelt så lite, at jeg ikke har så mye som vurdert det.
Altså inntil i fjor, da en kollega på redaksjonen påsto at en robot ikke bare kan slå gresset, men at den gjør det mye bedre enn du kan gjøre det selv. Faktisk så godt at selv en utpint hullete plen full av løvetann, kløver og mose i løpet av bare én sesong blir til et pent og jevnt grønt gressteppe.

Installasjonen tok en hel dag

Jeg bestemte meg for å sjekke om dette stemte. Derfor sto jeg en søndag formiddag i fjor vår i hagen med en enorm pappeske med en Gardena Smart Sileno Life inni. Ifølge produsentens opplysninger var det en perfekt maskin til en lat hageeier som meg:

“Når du installerer roboten, hjelper programmeringsassistenten deg med å kartlegge gressplenen, slik at roboten kommer til å kjøre mest mulig optimalt. Den støyløse roboten kan tåle all slags vær og manøvrerer seg enkelt gjennom smale passasjer.”

“Perfekt!” tenkte jeg, og regnet naivt med å være ferdig med installasjonen i løpet av en halvtime. Det tok resten av dagen før jeg var ferdig.
Først måtte jeg finne en egnet plass til ladestasjonen. Det skal være i nærheten av en stikkontakt, og det skal være 1 meters klaring foran ladestasjonen, slik at roboten kan kjøre rett inn når den etter arbeidet returnerer til basen.

Deretter kommer grensekabelen, som er den kabelen som forteller roboten hvor gressplenen slutter, og hekken eller blomsterbedet begynner. Den skal settes fast med plastplugger oppå gresset. Rett etter installasjonen er kabelen ganske sårbar, men etter en måned eller to blir den “spist” av gresset og forsvinner ned i plenen.

Jobben virket som en overkommelig oppgave. Men det var før jeg finleste manualen, og så at hvis den hindringen du skal utenom er over 5 cm høy, skal kabelen ligge 35 cm fra hindringen, men hvis den derimot kun er 1-5 cm høy, skal avstanden være 30 cm, også videre. Det betydde at jeg tilbrakte fem timer på knærne med en tommestokk i den ene hånden og en plugghammer i den andre.

For å fullende verket, måtte jeg også trekke og sette fast en guidekabel diagonalt fra ladestasjonen og til det fjerneste hjørnet av plenen.

200 meter kabel og 149 plugger ble det til totalt!

LES OGSÅ: Lag en garasje til robotklipperen

Installasjonen er litt kronglete

Det er egentlig ikke spesielt vanskelig å installere ladestasjonen og kablene, men det er mange detaljer, og manualen er tung og omstendelig lesing. Det er av den typen jobber der du først vet hvordan ting skulle vært gjort etter at du er ferdig.

Gardena har noen gode, instruktive videoer på hjemmesiden sin. Det kan varmt anbefales å se dem i stedet for å gi seg i kast med å lese manualen.

Det tok en uke å komme til bunnen

Installasjonen av maskinen gikk til gjengjeld som en lek. Jeg startet den, tastet inn dato og klokkeslett, og aksepterte alle fabrikksinnstillingene. Det innebar at roboten ville kjøre et par timer hver eneste dag, unntatt søndag.

Som nevnt var den cirka 500 kvm store gressplenen min virkelig stygg. Der det hadde stått et 10.000-liters badebasseng året før, var det en stor sirkel med små, seige plantevekster, som mest av alt minnet om sukkulenter. Der hvor betonghellene i en nedlagt hønsegård hadde ligget, var det en naken flekk på 2 kvm, og der det hadde stått et lekehus, var det gult og dødt gress. På resten av plenen var gresset 5-10 cm høyt, og for øvrig fullt av løvetann.

Nå kunne eksperimentet begynne. De første par ukene knotet Robert, som jeg veldig fantasifullt døpte maskinen, med å få has på det høye gresset. Den klarte høyst 10-15 kvm på en tur. Men etter en tiltrengt pause i laderen sendte jeg den – med et enkelt trykk – ut for å klippe igjen. Etter 14 dager var det bare en enkelt liten høyvokst gresstust igjen, som klippemønsteret til roboten ikke klarte å få bukt med.

Robert fortsatte å kjøre feil

Akkurat i det jeg begynte å glede meg over min fortsatt stygge, men likevel noenlunde jevne gressplen, begynte også problemene.

Flere morgener kunne jeg ikke finne Robert. Han sto ikke på plassen sin i ladestasjonen, og han var heller ikke i gang med å klippe plenen.

Første gang fant jeg ham i et hull som hunden hadde gravd, neste gang hang han og dinglede hjelpeløst på en høy rot ved en trestubbe bakerst i hagen.

Fem kabelbrudd på en måned

Han hadde ganske enkelt kjørt seg

fast på steder som verken jeg, grensekabelen eller algoritmene til Gardena hadde forutsett.

I løpet av et par uker fikk jeg justert grensekabelen, slik at Robert ikke lenger gikk i stå. Til gengjeld stiftet jeg bekjentskap med et nytt problem: kabelbrudd.

I løpet av den første måneden hendte det 5-6 ganger at Robert gikk i stå, fordi kabelen var ødelagt. Noen ganger ødela roboten kabelen med knivene sine, andre ganger gravde hunden litt for dypt, og en gang rev jeg den i stykker med en rive. Hver gang måtte jeg finne bruddet, grave opp kabelen og spleise den. Men etter en måneds tid hadde plenen slukt kabelen, slik at den var godt beskyttet.

Flottere og tettere

Etter hvert som månedene gikk, ble plenen hele tiden flottere og tettere.

En golfbane blir den aldri, men den ble MYE penere enn den noensinne har vært i den tiden jeg har hatt ansvaret for å pleie og klippe den.

Begeistret av suksessen, lot jeg Robert kjøre videre da høsten kom, og et stort bjørketre kastet millioner av løv utover hele plenen. Jeg ville gjerne se om den kunne findele løvet, slik at jeg slapp å rive det sammen.

Og det kunne den! Løvet ble til findelt bioklipp, som lå hele høsten og vinteren og gjødslet plenen. Denne sommeren har plenen derfor bare blitt enda finere og enda tettere.